Norsk skolevesen kan spores tilbake til middelalderen, og de første skolene som ble stiftet, ble etablert av Kardinal, og senere Pave, Nicolas Brekespeare , da han reiste rundt på norgestur i 1152. På turen opprettet han Bispesete i Hamar, og gjorde Nidaros til et erkebispesete. Hovedmålet med skolegangen i skolene som han opprettet, var i første omgang å utdanne prester, og skoler ble opprettet i de forskjellige bispedømmene, hvor undervisningen forgikk i de oppførte kirkebyggene. Navnene på disse skolene lever videre den dag i dag, som katedralskoler, den gang i Bergen, Trondheim, Hamar og Oslo. Skolene vokste, og ble etterhvert selvstendige institusjoner som også virket for å utdanne skrivedyktige folk for rent praktiske oppgaver.

En stor omveltning kom i kraft av Reformasjonen. I 1539 ble katedralskolene omdannet til latinskoler, som åpnet for bredere almen tilgang til utdannelsene, etter det jesuittiske systemet for dannelse for alle. Det var selvfølgelig et politisk grep for å binde de rike og mektigere nærmere opp mot kirken, gjennom å gi dem en kirkelig utdannelse som ikke krevde at de senere skulle arbeide med det direkte religiøse.

Når vi kommer til begynnelsen av 16-tallet blir katolikker og jesuitter utestengt fra å drive utdannelsen i provinsen Norge. Skolen skulle lære opp barna i den “rette tro”, slik at de skulle kunne bli rettskafne og gode mennesker. Skolen skulle fra nå av disiplinere allmuen, samtidig som den fremmet almen lesekyndighet. Et av kravene for å kunne konfirmeres var nemlig at man skulle kunne lese og skrive på et grunnleggende vis, slik at man selv skulle være i stand til å lese Bibelen. På det viset forsatte de protestantiske prestene sitt virke i hverdagen, med blant annet å undervise.