Den Kulturelle Skolesekken er enda et forsøk på å utjevne klasseforskjeller i Norge, men denne gangen er det meningen å lære opp alle skolebarn til å sette pris på utvalgte statlige former for finkultur.
Høres det for negativt ut? Kanskje bør man se på det hele med noe mer velvilje. Målet er at alle skal få det som omtales som kulturell kapital, og håpet er at dette ruster elevene til bedre å ta seg i kast med de større spørsmålene i samfunnslivet.
Tiltaket er delfinansiert av tippemidler, noe som er kult, og det gir en eksponeringsflate for dem som er godkjente kunstnere, slik at noen faktisk kommer og ser på hva de holder på med, noe som veldig få i Norge faktisk gjør.
Det blir faktisk vanskelig å være helt og holdent positivt til dette. Derfor fortsetter djevelens advokat. Grunnen til at få i Norge interesserer seg for statsfinansiert kunst, er at den er kjedelig og siden den får skattebetalernes penger, trenger denne kunsten heller ikke å appellere til andre enn byråkratene som sitter på pengesekken. Det planøkonomiske grepet med å tvinge barn til å se på misseren, kommer ikke til å gjøre noe bedre, bortsett fra at noen byråkrater kan huke av noen bokser på den løpende femårsplanen.